Hva? Har du en baby? Amanda ropte til meg over Facebook messenger.

Ja! Egentlig er han to år gammel! Jeg skrev tilbake.

HERREGUD! Hvordan visste jeg ikke dette? Hvordan kunne jeg ha savnet dette på Facebook?

Ha! Det er fordi jeg ikke la ut graviditets- eller babybilder på sosiale medier.

Jeg har tatt over 15 000 bilder av den lille gutten min, og som alle nybakte morer, tror jeg han er den vakreste gutten på planeten. Likevel, hvis du spør noen av mine tusen Facebook-venner om jeg har en baby, vil de fleste si nei, med mindre jeg snakker med dem regelmessig. Jeg har lagt ut kanskje tre bilder av ham, alle kunstneriske bilder der du ikke kan se ansiktet hans.

Du vil tro at jeg som fotograf og reporter ivrig vil legge ut bildene hans, men ideen gjør meg urolig av en rekke årsaker.

hva du skal se etter i en kjøkkenvask

Den første er sikkerhet. Som reporter har jeg kunnet grave opp så mye informasjon om mennesker bare ved å sjekke ut deres sosiale medieprofiler. Alle deler så mye, og de fleste plattformer er så usikre at det er enkelt å finne det du leter etter i løpet av få minutter. Folk kan lære mer av et enkelt bilde enn du kan forestille deg. For eksempel kan noe så enkelt som å legge ut et bilde av barnet ditt på en fotballbane med teamlogoen fortelle noen hvor de skal finne deg og barnet ditt ukentlig.

En annen grunn til at jeg unngår å poste er mer emosjonell - tre av mine nærmeste venner har slitt med fruktbarhet, og har delt sine smertefulle historier om endeløse mislykkede forsøk på IVF. Hver og en fortalte meg hvordan det å se ultralyd og babybilder på sosiale medier knuste hjertene deres og førte dem til tårer. Det var ikke slik at de var ulykkelige for vennene sine, det handlet om at de lurte på: Vil jeg noen gang kunne ha familien jeg alltid har drømt om? Smerten deres fikk meg til å tenke litt dypere over hvordan innleggene mine påvirker andre mennesker.

Etter at en annen venn beskyldte meg for å prøve å skjule babyen min, lurte jeg på når sosiale medier tok over livet vårt? Hvorfor er dette den eneste måten å kommunisere på? Hva skjedde med å ringe venner på telefon, eller til og med sende et kort med bildet sitt? Hvorfor måtte alle deler av vårt personlige liv overholdes online av familie, venner og til og med fremmede?

Som fotograf elsker jeg å ta de spesielle bildene og dele dem, men jeg gjør det på mine egne premisser. Noen få måneder tar jeg noen bilder av den lille gutten min og skriver dem ut på kort og sender til familie og venner som en mer personlig måte å koble på. Også bruker jeg en månedlig tjeneste for å skrive ut mobiltelefonbilder, og jeg lager mine egne fotobøker online. Det er noe så spesielt med å bla gjennom et ekte fotoalbum i motsetning til å bla gjennom bilder på telefonen din.

Når det er sagt, er sosiale medier en enkel måte å holde kontakten på, men alle de dumme, morsomme historiene jeg vil dele, spiller mye bedre ut i en samtale personlig eller på telefonen. I en tid der teknologien styrer dagen, kan det være enklere å bruke sosiale medier, men for meg er Likes ikke like gledelig som å høre søsteren le eller se en venn smil om et eksepsjonelt øyeblikk jeg vil dele.

De fleste av vennene mine vet hvordan jeg føler om å legge ut bilder, men en sjelden gang vises den lille fyren min på et eller to bilder fra en bursdagsfest eller begivenhet. Jeg skjønner at jeg ikke kan kontrollere alt, så jeg sørger bare for at jeg ikke er merket på bildet. På den måten, med mindre du kjenner oss, er han bare et barn som har det gøy på et bilde.

Jeg kan ombestemme meg en dag, eller han kan be meg om å legge ut noen bilder, så reglene mine er ikke satt i stein. Sannheten er, akkurat som alle andre, finner jeg ut dette mens jeg følger med, og følger instinktene mine. Planen min er å veilede ham mot å være i øyeblikket og fokusere på det han gjør - forhåpentligvis vil det innebære å studere, sport og ha det gøy med venner. Hvis og når han velger å være på sosiale medier, vil vi krysse broen når vi kommer dit.

Jeg har blitt en del av det sosiale medieeksperimentet og har gjort mine egne valg om hva jeg skal legge ut og hvem jeg skal koble til på nettet. Men fordi livet mitt eksisterte før Facebook, Twitter og Instagram, har jeg bygget opp ekte vennskap der flyreiser, kort og telefonsamtaler alle var metoder for å holde kontakten. Jeg har lært å kommunisere på den gammeldagse måten, og jeg synes det er verdifullt. Men poenget er at jeg bestemmer hvem, hva, hvor og når jeg skal uttrykke meg. Jeg har fått lov til å kartlegge min egen sti, blusse min egen sti og lage mitt eget bilde.

Hvorfor nekter jeg den lille fyren min det? Bør han ikke ta sine egne valg og bestemme hvem som ser hva med ham på sine egne premisser?